Reaksjoner

VENNERS REAKSJON PÅ GRAVIDITETEN

Vennene mine reagerte på forskjellige måter, men på ingen måte negativt. De prøvde alle å være åpne og forståelsesfulle, og spurte hva jeg følte og mente før de uttalte seg om sitt syn på saken. Jeg fikk ofte spørsmålet om jeg kom til å ta abort, eller om jeg skulle beholde. Noe som ble slitsomt etterhvert. For min tankegang er at abort er ikke en prevansjon, men et "hjelpemiddel" for de som virkelig trenger det. Det var min egen "feil" at jeg ble gravid, og er man voksen nok til å ha sex så må man være voksen nok til å ta konsekvensene av det også, og det hadde jeg tenkt å gjøre. Vennene mine skjønte at abort ikke var et alternativ og prøvde heller å prate med meg om hvordan man skulle få det til å fungere best mulig framover. De er nå ivrige til å vite hvordan et svangerskap "fungerer", hvilket kjønn, navn osv. Men mest av alt så har de interressert seg for når de får kjenne lillesnuppa sparke. 



Det gikk jo rykter om graviditeten før jeg bekreftet det på bloggen, men har faktisk ikke hørt noe negativt. Har ikke hørt noen som har sagt at de ikke tror jeg klarer det, eller noe lignende. Så det å bli gravid har ikke ført til noe negativt for min del. Det at man mister venner av å bli gravid, tror jeg blir litt feil å si. Jeg tror mange gravide kommer inn i en "gravideboble" hvor dette er så og si det eneste man prater om. Vi må rett og slett bare være flinke å huske på at de rundt oss kanskje har et behov for å fortsette å snakke med oss om andre ting en graviditeten og det som skjer i livet vårt fordeom vi kanskje syns at det kan jo virkelig ikke skje noe større i livet.

Hvordan reagerte dine venner?

-Kine Mirjana<3

FAMILIENS REAKSJON PÅ GRAVIDITETEN

Jeg hadde vist et par dager at jeg var gravid, og tenkte mye på hvordan mamma ville reagere. Jeg så for meg at hun kom til å bli utrolig sint, og i verste tilfelle skuffet. Hver gang jeg satt alene i bilen på vei til eller fra skole, jobb eller hjemme begynte jeg å gråte. Jeg klarte ikke å forutse noens reaksjon, og det var nok det som var det verste. Til slutt tok jeg mote til meg, dro hjem og satt meg i sofaen. Jeg var så sikker på at jeg kom til å brase sammen i gråt, men til nå hadde jeg gråte så mye når jeg hadde vært alene at det skjedde ikke noe. Jeg forklarte at jeg var gravid og ventet på en reaksjon. Mamma viste at jeg trodde mensen var sen, så hun ble ikke overrasket. Hun spurte om jeg hadde sjekket meg og jeg sa ja. Jeg tror hun fortsatt var litt i tvil og sa at jeg måtte bestille legetime for å være 100 % sikker. 

Dagen etterpå bestilte jeg legetime, men de hadde ikke ledig før dager etterpå. Jeg hadde gått lenge og vært usikker så jeg hadde ikke tålmodighet til å vente enda en dag. Dro derfor å kjøpte en test med ukeindikator. Den fortalte at jeg var over 3 uker på vei. Ringte mamma og fortalte henne nyheten, og hun svarte; "Jaja, da er det vel bare å begynne å strikke babyklær". Mamma var verken sint eller skuffet. Hun hadde jo selvfølgelig håpet på at jeg var i fast jobb og hadde funnet ut hva jeg ville bli før den tiden kom, men hun var også utrolig glad for at jeg fikk gjennomført videregående før dette skjedde. Selv hadde hun jo meg da hun gikk vgs. og håpte at jeg skulle "slippe" dette. Nå er hun både glad og spent og gleder seg til å møte barnebarnet sitt, for hun har nemlig hørt at der er "bedre" å få barnebarn enn egne barn.



Pappa svarte; "He he. Gratulerer. Har ventet på det ja." 

Kjell-Arne gleder seg også masse til å bli morfar. Han spør ofte hvordan det går med magen, stryker meg på magen, og av og til så  han bare gi meg en klem!

Kan ikke si at noen i familien har reagert negativt på det. Alle har vært veldig støttende og forklarer at de alltid kommer til å være der om det skulle være noe. Jeg blir tilbudt klær og ting i alle himmelretninger og er utrolig takknemmelig for alle som stiller opp og hjelper til. Mommo og Heidi, bestemødrene mine er vel heller litt småfurt over at de nå får tittelen "oldemor" i en alder av 57 og (?). Men det å faktisk bli oldemor gleder de seg masse til! 

Hvordan reagerte familien din?

-Kine Mirjana<3

BARNEFARENS REAKSJON PÅ GRAVIDITETEN

Da fortsetter jeg med innleggene om hvordan menneskene rundt meg reagerte på graviditeten. Det var størst etterspørsel etter reaksjonen til barnefaren, og det ble også spurt om han selv kunne skrive litt. Så det har jeg selvfølgelig fikset for dere! 

Først og fremst hadde det gått flere mnd uten at vi hadde pratet sammen, men etter den tidlige ultralyden min, nesten i uke 14, fant jeg ut at jeg måtte bare mote meg sammen og fortelle ham hva som skjedde. Var på kafè med mamma og ringte han når jeg skulle kjøre hjem. Han tok tlf og det hørtes ut som han ikke skjønte hvorfor i alle dager jeg ringte han. Spurte om vi kunne møtes fordi jeg måtte prate med ham, så det gjorde vi. 

Det var ingen vits å vente så jeg sa bare rett ut at han skulle bli far igjenn. Han så veldig overrasket ut og smilte samtidig som han ikke helt viste hva han skulle si eller gjøre. "Er du helt sikker?" spurte han. Så bare dumt på han og forklarte at jeg hadde nettopp vært på ultralyd og sett den lille babyen, så ja jeg var veldig sikker! Han prøvde seg på å rulle en røyk, men han skalv så voldsomt at jeg tror ikke den ble så bra. Etter litt småprat spurte han om jeg var sikker på at det var han som var faren! Kjente jeg ble litt småirritert over at han kunne spørre om det, men jeg gadd ikke si noe. Så bare rart på ham og da skjønte han at jeg var sikker. 

De første dagene pratet vi bare litt av og til, men etterhvert som tiden gikk fikk vi bedre kontakt igjenn og han har hjulpet meg masse fram til i dag. Han har vært utrolig hjelpsom og støttende og har til et par anledninger prøvd å prate til barnet via navlen min..





Selv sier han dette:
"heia alle veia..:) skjønner dere vil vite hvordan jeg følte det når jeg fikk vite at man skulle bi pappa på nytt.. Jo det kom som et sjokk med det første pga at som dere vet så var ikke Kine og jeg sammen på det tidspunktet, men var utrolig glad for at man skulle få en unge til :) Det tok sin tid før det var sunket inn i meg at jeg skulle bli pappa på nytt..:D Hadde en lang biltur hjem til Ballangen, men fikk tenkt en hel masse på hvordan det evt. skulle bli hvis Kine og jeg ikke kunne finne tilbake til hverandre eller hvordan det kunne bli hvis man kunne finne tilbake:) men uansett hvordan det skulle gå så skulle ihvertfall jeg stille opp 110% for denne ungen :D

Men jeg er kjempe glad i både Kine å ungen som kommer... Jeg gleder meg så utrolig masse til å bli pappa på nytt og at Mikael skal bli storebror...  Så nå går jeg bare å venter på at den skjønne ungen skal komme til verden..:D"

Var det bra nok? :)
Vil dere nå høre familie og venners reaksjoner?

-Kine Mirjana<3 

MIN REAKSJON PÅ GRAVIDITETEN

Innlegget om hvordan det var å bli gravid ble en stor suksess hos dere leserne mine, og det de fleste ville lese om videre var min reakson på det. Skal prøve å skrive om det, men det er vanskeli å sette helt ord på alle følelsene jeg hadde og fortsatt har så ikke forvent dere for mye.

Som avsluttning i forrige innlegg så skrev jeg at reaksonen min på den positive graviditetstesten var å snu meg bort, lukke øynene og tenke at hvis jeg ikke så på testen så kom den andre streken til å stoppe å bli en strek. Den gjorde da ikke det og jeg braste i gråt. Det gikk mange tanker i hodet mitt om alt fra babyklær og penger til utdanning og jobb. Er så heldig at jeg har klart å bli ferdi med utdanningen nå, men skal ta opp et fag. Det tenkte jeg mye på, men har funnet ut at det er ingen problem og skal gå helt fint. Jeg tenkte på at jeg måtte få meg en ordentlig jobb og ble helt i fra meg fordi jeg innså at det er ingen som vil ansette noen som er gravid. 

Jeg tenkte på barneseng, vogner, reaksjoner til familien osv. Men når jeg fikk roet meg litt og pratet med venniner og slikt så innså jeg at dette var en positiv overraskelse. Jeg vurderte aldri å ta abort, rett og slett fordi jeg mener abort er noe man ikke bare kan bruke som "prevansjon". Jeg er nå 19 år og tar ansvar for handlingene mine. Jeg ble gravid og det er bare å gjøre det beste ut av det. Når jeg fortalte folk at jeg var gravid var det første jeg fikk høre; "Skal du beholde barnet?" De første gangene jeg ble spurt om dette gikk det greit, jeg forklarte min side av saken, mitt syn på abort og at jeg hadde tenkt å beholde det uansett hva som skulle skje. Etterhvert som jeg ble spurt om det oftere og oftere kjente jeg at jeg ble irritert. Selvfølgelig kommer jeg ikke til å ta abort, tenkte jeg! 


//google - abort

Prøvde å holde på "hemmeligheten" om graviditeten en god stund fordi jeg ville være over de 12 første ukene før noen fikk vite det, og klarte det helt greit. Mange som enda ikke har fått det med seg av en eller annen merkelig grunn. De fleste fikk det med seg gjennom bloggen, men da hadde jeg allerede latt folk få prate om det slik som de ville. Jeg var lengere på vei enn vi hadde trodd så for min del gjorde det ikke noe om folk fikk vite det av andre eller meg først. 

I dag går jeg bare å smiler til en hver tid å tenker på det fantastiske som skjer inni magen min. Det er ganske utrolig og jeg har vel egentli ikke klart å forestille meg at det skal bli en baby enda. " Det er jo bare magen min som bobler litt". Men nå som jeg kjenner sparkene kraftigere, magen blir større og innkjøpene til babyen begynner å bli litt mer virkelige så begynner det å gå opp for meg. Og livet er herlig! 




Magen ser mye større ut forfra enn fra sidene!

Kunne ikke hatt et bedre liv akkurat nå. Å bringe et barn til verden må være det beste som noengang har skjedde meg! Smiler hver gang den sparker og rører på seg. Mamma elsker deg <3

Hva vil dere høre nå? Familie og venner eller barnefarens reakson?

-Kine Mirjana<3

hits