FAMILIEN

  • Publisert 23.08.2011 @ 13:17 i Familie

Mamma(Lena M. Andersen) var akkurat fylt atten da hun fødte meg, og jeg har i alle mine år bodd med henne. Det har vært et par menn i bildet, men hele veien har det vært oss to. Jeg og mamma har i hovedsak hatt mange fine år sammen, og jeg har få "vonde" minner fra barndommen. Hun har støttet meg, stilt opp for meg og prøvd å hjelpe meg så godt hun bare kan når jeg har truffet på problemer. Men slik som henne så er jeg ganske sta og liker ikke å bli fortalt hva jeg skal gjøre eller hvilke valg jeg skal ta. Alle feilene har jeg villet lære selv, og hun har nok sett meg ta mange valg som skjærer i en mors hjerte. Vi traff en vanskelig tid da mamma fikk lavt stoffskifte, og legene nektet å gi henne medisinen hun trengte for å bli bedre. Denne sommeren leste vi mye bøker og holdt oss på hytten i Efjorn fordi mamma ikke hadde energi lengere. Til slutt kom hun seg sørover til en spesialist på stoffskifte og fikk bekreftet at det var det som feilet henne, og den sommeren skulle hun egentlig ha vært innlagt på sykehuset fordi målingene var så dårlige. Men så fikk hun medisinen hun trengte, og da ble alt bedre.

Mamma og meg

Faren min har jeg ikke pratet med nå på fem-seks(?) år, forutenom da jeg fortalte han at jeg var gravid. Om jeg kommer til å ha kontakt med han framover kommer alt ann på om han dukker opp i dåpen til lillesnuppa eller ikke.

Så kom Kjell-Arne inn i bildet. I starten av hans og mammas forhold brydde jeg meg ikke så mye. Jeg tenkte at han drar vel fra oss i likhet med de andre, men sånn ble det ikke. Han ble der, og han "tok mamma fra meg". Jeg likte han ikke helt og leitet alltid etter noe feil med han. Etterhvert som tiden gikk ble jeg likegyldig. Men nå har Kjell-Arne vist seg å bli en stor del av livet mitt. Han er det nærmeste jeg har kommet en ordentlig far og jeg har blitt utrolig glad i den mannen. Han slipper alt han har hvis jeg trenger hjelp, og det er det en "far" skal gjøre. Av og til når jeg tenker på alt han har gjort for meg og hvordan har har tatt i mot meg som om jeg skulle vært hans egen datter, får jeg en tåre i øyet. Samtidig ser jeg hvor mye godt han har tatt med inn i den "lille" familien vår, og jeg kunne ikke ønsket en bedre mann for mamman min. Med han fulgte også to brødre, Raino og Rikkard.


Mamma, Kjell Arne og meg

Rikkard har bodd sammen med moren sin hele tiden, men nå har han flyttet nordover og bor sammen med mamma og Kjell-Arne mens han går skole i Narvik. Faktisk litt flaut å innrømme, men vet lite om Rikkard. Tror nok jeg kommer til å lære ham å kjenne bedre nå som han bor her nord.

Raino er litt av en skrue.. Mekker og sprayer, tattoverer og kjører bil. Vi har vel egentlig alltid kommet overens og har kunnet prate om alt mellom himmel og jord. Han har vært der når jeg har trengt ham, og jeg har vært der når han har trengt meg. Nå har han flyttet sørover, men gleder seg vist stort til å bli onkel. Forhåpentligvis kommer han nordover til julen, og da får han møte onkelungen sin! 


Raino, meg og Rikkard på tur

Har også 5 brødre til! Alle fra pappas side, To av de bor i Harstad og tre av de i Jessheim. De to eldste møtte jeg i feriene da jeg fortsatt hadde kontakt meg pappa. Are er den eldste og er bare måneder yngre enn meg. Vi kom godt overens og jeg husker enda vi sprang og lekte pókemon i hagen. Arvid er snart 13, og han ble desverre automatisk utestengt fra oss, fordi vi var så "store og tøffe, og lekte ikke med småbarn". Nickolai er nestemann, og han møtte jeg vel kanskje to ganger, han er nå 7 år. Stefan er 3 år og Alexander er 1 år. Stefan og Alexander møtte jeg for første gang i fjor da moren deres innviterte meg i dåpen til Alexander. Da hadde jeg ikke engang hørt at de var kommet til verden, så det var kjempekoselig å få innvitasjon fra henne.


Alle guttene til pappa

-Kine Mirjana<3

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits